Worship, Far Beyond Music

Av Jan Honningdal

Denne setningen har svevet rundt i hodet mitt noen måneder. Jeg er ikke sikker pá hvor den har kommet fra men den kom i forbindelse med at Tove og jeg ba for «lovsangs-DTS’en» som vi skal være involvert i denne høsten.

Jeg syntes det hørtes ut som en god «slogan» for en slik skole. Men hva betyr det? I skrivende stund sitter jeg i ei campinghytte i Polen. Det regner ute og de fleste andre av de jeg er sammen med er pã shopping.

I formiddag var jeg på tur i byen, ikke langt fra der vi bor. På min vandring fant jeg en åpen kirke. Jeg gikk inn og fant fort ut at dette var en katolsk kirke. Jeg er ikke så veldig bevandret i katolske kirker, men jeg satte meg ned, dvs jeg delvis satt og delvis knelte. Slik var nemlig benkene laget. Anyway, hvordan jeg satt eller ikke satt er ikke så viktig, men det var slikt et herlig Gudsnærvær der. Folk kom og gikk, men det gorde ikke noe, jeg kunne godt here trafikkstøy utenfra, men det gjorde heller ikke noe.

Jeg satt der, nøt stunden og tenkte pà en historie jeg horte i går. Da var vi sammen med noen musikere fra Polen som fortalte om situasjonen i landet og litt om hva de opplever. En av disse musikerne fortalte en historie som grep meg.

Det var om en ung bankmann fra Sveits, la oss kalle han Rikard. Han var kristen og levde et ganske normalt A4-liv. Han var trofast i menigheten, men ikke noe «overaktiv».

Over tid vokste det fram et onske hos Rikard om å bruke mer tid i Ordet og å innvie seg for Gud. Han fant ut at en DTS (Disippeltreningsskole) ville vare en god ting for han, så han bestemte seg for å reise til sør-afrika å gå en slik skole. Hvorvidt Rikard hadde vert involvert i lovsang i kirken sin før han dro på DTS, sa historien ikke noe om. Men i løpet av de 3 månedene med undervisning, fikk Rikard tiltale om å ta fram igjen den gammle hobbyen sin, nemlig å spille trompet.

Etter teorifasen skulle hele skolen ut på praksis for å bruke det de hadde lært. Da Rikard ba over hvor han skulle dra, opplevde han at han allerede hadde dratt ganske langt og at han heller skulle bruke tiden iområdet rundt der hvor skolen var. Det gorde han. Han gikk omkring i slummen, hjalp folk, ba for de og fortalte de om Jesus. En dag kom han til en veldig fattig familie. De var veldig ulykkelige og Rikard spurte om det var noe han kunne hjelpe med. De fortalte om sønnen sin, som lå på sykehuset og bare hadde noen dager igjen å leve, fordi de ikke hadde penger til operasjon. Rikard spurte om han kunne få lov til å be for gutten deres og det var helt ok. Gjør hva du vil, han har bare få dager igjen. Rikard reiste til sykehuset og kom inn på avdelingen med rundt 50 pasienter. Rikard fant gutten som lå i koma. Han hadde tatt med seg trompeten sin og begynte à spille noen lovsanger.

Plutselig setter den lille gutten seg opp i sengen, sier at han er sulten og at han vil hjem til mamma. Legene kommer springende til og legger han ned igjen. De forteller Rikard at slike ting kan skje rett for man dør og at gutten nå behøver hvile, så han måtte vare så snill å gå.

Rikard visste ikke helt hva han skulle tro, men han gikk og kom ikke tilbake før tre-fire dager senere. Da han kom tilbake til sykehuset, stoppet han utenfor døren til avdelingen der den lille gutten lå. Han lyttet. men det var helt stille der inne. Han åpnet døren og så til sin forskrekkelse at alle sengene var tomme. Ganske forvirret løp han til vaktrommet for å høre hva som hadde skjedd.
Legen kunne fortelle at alle var blitt friske, så nå var de reist hjem igjen.

Worship, far beyond music!